Trevirke - En del av ditt uttrykk

Hva er de forskjellige trevirkenes tonale-kvaliteter? Vi prøver her å gi deg en lettfattelig forklaring på de vanligste tresortene brukt i produksjon av akustiske gitarer.

Gran er standard-materiale for lokk. I disse dager den mest brukte arten Sitka, som på grunn av flott tone, tilgjengelighet og store stokker som gir mulighet til å få mange lokk av hver stokk har Sitka blitt som en standard å regne. Sitka er reltativt stiv som gjør den stabil og gir en høy hastighet i lyden. Sitka en kraftig og direkte i tonen som er i stand til å beholde sin klarhet når instrumentet spilles på med makt. Sitka er et utmerket valg som lokk i en gitar, da den har bredt dynamisk respons og en robust, fyldig-tone. Sitka kan på grunn av mangelen på en sterk overtone gi en "tynn" tone når de spilles på med en relativt lett berøring - avhengig, selvfølgelig av utformingen av gitar og andre tresorter som brukes i konstruksjon. Innkjøringsperioden (gitarer trenger vanligvis en innkjøringsfase for å nå sin optimale tone) for en ny Sitka gitar kan også være lengre enn for andre gransorter .
Det vanligste alternativet til Sitka er Engelmann-gran. Engelmann er ofte dyrere enn Sitka på grunn av lavere utbytte fra sine mindre stokker og fordi de fleste stokker har en spiralårringer som gjør dem uegnet for skikkelig kvart-saging. Engelmann er betydelig lysere i farge enn Sitka-gran, lettere i vekt og vanligvis mindre stiv, noe som resulterer i en noe lavere hastighet av lyd. Engelmann har også en tendens til å fremstå svakere i volum  selv om den frembringer et merkbart bredere og sterkere overtoneregister. Det er derfor et godt valg for muskere som krever en rikere , mer kompleks tone enn det som kan fås fra de fleste Sitka-topper , spesielt når instrumentet blir spilt lavt. Ulempen er at Engelmann topper kan ha mindre " headroom " enn Sitka-topper.
Eastern Red Spruce (rød-gran), også kjent som Adirondack eller Appalachian-gran, var den primære kvalitetstresorten brukt av amerikanske produsenter før andre verdenskrig. Trevirket ble gradvis mer eksklusivt da innhøstingen var høyere enn beplantningen, men har nylig blitt gjeninnført takket være 50 år med fornyelse så er den legendariske tresorten tilbake som denne tradisjonelle og finest låtende gran til instrmentprodusjon. Smal diameter på de fleste stokker og mangel på trevirke i samsvar med markedet preferanse for jevn farge har gjort at  rød-grans pris holder seg  ekstremt høy. Rød gran er forholdsvis tung, har en høy lydhastighet, og har den høyeste stivhet på tvers og langs  av alle treslag brukt i lokk. Selv om Sitka er kjent for kraftig volum må den se seg slått av rød-gran, i tillegg har muligens en noe mer kompleks tone. Lokk laget av rød-gran har faktisk høyest volum av enhver art, men de har også en rik fylde tone som beholder klarheten i hele det dynamiske spekteret. Adirondack-gran regnes som den hellige gral av lokkmaterialer for stål-strengsgitarer.

Western-Red-Cedar varierer i farge fra honning-brun til lys-sjokolade-farget. Den har en hurtighet i lyden som overgår all gran, en høyere overtone, lavere fundamental innhold, og lavere stivhet langs årringene. I tillegg krever cedertre-topper en betydelig kortere innkjøringsperiode enn grantopper, noe som gjør at de låter fint fra første akkord.Siden andre verdenskrig har sedertre vært brukt mye av gitarmakere som bygger klassiske-gitarer. Cedar-lokk-gitarer er karakteristisk frodig, mørk-tonet og naturlig komprimert. De er ofte mindre kraftig i anslaget enn sine gran-fettere og de har en tendens til å miste klarhet nær toppen av det dynamiske området. Å ha nok bunn er aldri et problem for en Cedar-gitar, men kan gjøre at lyden kan fremstå som litt «grøtete». Det sagt oppleves en Cedar-modell ofte som responsiv og veldig gøy å spille på, da Cedar oftes er billigere enn kvalitetsgran kan man finne rimelige modeller med Cedar med langt høyere tonale kvaliteter enn granmodeller i samme prisklasse.

Mahogany er kanskje mest kjent til bruk i sider og rygg på mange kjente gitarmodeller (Martin d-18 f.eks) , men blir også brukt som lokk på enkelte modeller. Lyden fra dette harde treet er hard og «punchy» med lite overtone og finesse. Populært i sjangere der man drar litt på som f.eks country og blues/ bluegrass. Når man bruker trevirket i sider og rygg gir det mindre bunn enn Palisander (Rosewood/ Rosentre) og mer «tre-lyd» sammelignet med Palisander som som mange mener har  en mer metallisk lyd. Det sagt vil en Mahogany bunn/sarg på den hardeste siden av skalaen gi mer metallisk lyd likt en med Palisander.

Det sises at Palisander/Rosewood har sitt engelske navn fordi det lukter roser av det. Navnet er så innarbeidet internasjonalt at det er mange her til lands som ikke kjenner til det norske navnet for tresorten; Palisander. Som tone-tre er det den sorten som gir mest bunn-frekvens når det er brukt i bunn/rygg og sarg. Ved siden av å gi gitaren en generell mørkere tone gir den også en mer kompleks bass og mellomtone som kan være veldig flott i bruk til fingerspill. Mange vil si at trevirket har en reverb-aktig tone (at det nesten høres ut som det er satt på en klang på lyden). Den mest brukte sorten er Indian Rosewood, men «kongen» i Rosewood-verden vil mange mene er Brazilian Rosewood (som sies å ha en enda fyldigere bunn enn Indian), denne har med årene bitt vanskelig å få tak i da det er masse restriksjoner på felling trærne.

Ibenholt blir i hovedsak brukt til gripebrett og stoler, av alle tresorter som brukes til slike formål er Ibenholt kjent for å være den som «dreper» mest tone, dette kan være en fordel på en gitar med stor kropp eller med  stort og syngende trevirke. Har du derimot en liten gitar med f.eks stiv Mahogany i sider og rygg kan Ibenholt være feil som gripebrett eller stol da den sansynligvis vil deme enda mer enn gitaren i seg selv alt gjør.